Perianalfistler

Hunden utvikler små kanaler mellom endetarmåpning og hudoverflate. Sprekker og sår kan også forekomme. Infeksjoner oppstår lett. Hevelse og irritasjon kan føre til at hunden har problemer med å få ut avføringen, eller "trykker" ofte på grunn av irritasjon. Overdreven trykking kan gi diare, og nedsatt følsomhet i området kan gi problem med å holde på avføringen. Hunden kan få problem med å holde seg ren.

Dette er ikke det samme som tette/betente analkjertler/analsekker. Disse er to større kjertler, litt på skrå ned fra analåpningen, som produserer sekret (stinkende). Disse tømmes normalt med avføring, men om det ikke skjer kan de bli hovne, fulle, eller til og med sprekke. Aking på baken er ofte symptom på irriterte analsekker, be da evt veterinær vise deg hvordan du kontrollerer/tømmer disse. Alle raser kan få tette analsekker.

Ca 70 % av tilfellene oppstår hhos schäferhunder, men også andre raser, som f.eks settere, kan få dette. Tilnavnet "schäferrumpe" er derfor ikke helt dekkende.
Sykdommen oppstår oftest hos hunder i middelalder, men helt ned til et halvt år er registrert. Hanner er mer utsatt enn tisper, og ukastrerte får det oftere enn kastrerte.
Tilstanden kan utløses av infeksjoner i hud eller analkjertler, men antakelig kun hos disponerte hunder. Man har mistenkt at schäferhundens lave halefeste og tett behårede hale gir økt risiko for sykdommen, men det er et faktum at schäferen også har et høyt antall kjertler i analregionen sett i forhold til andre raser og det kan være forklaringen. Sykdommen oppstår også hos mennesker - uten hale og pels...
Man ser ofte en høyere forekomst innen enkelte linjer, men har ikke klarlagt noen klar arvelighet. Antakelig har det en sammenheng med immunsystemet, og nedarves ikke som noen sykdom men som mer eller mindre disponerte vevstyper. Det som vanskeliggjør avlsundersøkelser er at de fleste hunder først får symptomer etter at de er brukt i avl, og det er umulig på forhånd å forutse hvilke dette er. En syk hund bør selvsagt uansett ikke avles videre på. Om mange hunder i samme familie får sykdommen bør man også revurdere avlsverdien av nære slektninger.

Medikamenter: Immundempende medikamenter er nå som oftest førstevalg. I tillegg antibiotika, dersom det foreligger infeksjon. Kortikosteroider bør derimot ikke brukes., ettersom det ofte foreligger infeksjon samtidig. Mange hunder blir friske eller symptomfrie med medisin, men en god del får tilbakefall. Relativt dyre medisiner.

Operasjon kan være en mulighet (avhenger av omfang/plassering) og da kan alt fra frysing, laser, bortkutting av fistelområder gjøres. Noen har også amputert halen. Noen blir helt friske etter operasjon, ca 50% får tilbakefall. Tilhelingstiden kan være smertefull/arbeidssom da hunden går med åpent sår.

Kastrering bør definitivt vurderes, mange hannhunder har meget god effekt av det (blir friske)

Diett har vært forsøkt utenlands, spesielt har jeg funnet en potet/fisk diett som flere mener har hjulpet. Da må man koke selv, vet ikke om noe slikt for i Norge. Vitamintilskudd, spesielt A og E oppgis å kunne bidra.

Sinksalve (babystellesalve) rapporteres det at flere bruker med god effekt. En klissete affære...  Vanlig rektalsalve er også et alternativ, denne er noe bedøvende og det er da viktig å hindre at hunden slikker seg. Fistlene må gro innenfra, og det tar tid.